I artikkelen om sirkulære forretningsmodeller beskriver Malin Driveklepp gjenvinning og resirkulering som et eksempel på sirkulære forretningsmodeller som gjør det mulig å forene bærekraft og lønnsomhet. Denne typen forretningsmodell går ut på å bruke det et selskap ser på som et avfallsprodukt, som en innsatsfaktor i egen eller i andre selskapers verdikjede. Slike modeller utnytter ressursene bedre (bærekraftig), samt skaper nye inntektsstrømmer eller sikrer at selskapet er mindre avhengig av jomfruråvarer, som kan bli knappere og dyrere i fremtiden (lønnsomt).

For å lære mer om hvordan man kan utvikle nye verdikjeder basert på avfall, har vi tatt en prat med Thomas Mørch som er innovasjonssdirektør i Norsk Gjenvinning-konsernet. Norsk Gjenvinning(NG) vant nylig Avfall Norges Innovasjonspris med gipsgjenvinningsselskapet NWG, de eneste i Norge som gjenvinner gipsplater.

THOMAS MØRCH

• Innovasjonssjef i Norsk Gjenvinning-konsernet

• Har studert sosialøkonomi ved The University of Manchester og har en master i internasjonal business fra Skema Business School i Frankrike. Erfaring fra Nordea Markets, Realkapital Partners og RS Platou Real Estate.

Norsk Gjenvinning har de siste årene vært gjennom en enorm endringsreise fra et tradisjonelt avfallsselskap, til i dag å være en omdømmevinner som lever etter visjonen om at avfall har en verdi? Hva motiverte denne endringen og hvorfor er gjenvinning lønnsomt?

— Vår visjon er at “det finnes ikke søppel mer”. Og det er kanskje litt oppsiktsvekkende at et selskap som driver med søppel sier noe sånt, men det vi mener er at alt har en verdi. Søppel i seg selv har ikke verdi, men vi sørger for at når det har vært innom Norsk Gjenvinning så er det ikke søppel mer. Da er det en råvare som skal utnyttes igjen og igjen.

I fjor åpnet Norsk Gjenvinning et nytt anlegg i Holmestrand for gjenvinning av gips. I Norge kastes det over 100 000 tonn gips i året og at dette havnet på deponi. Gips i seg selv er evig gjenvinnbart, faktisk enda mer gjenvinnbart enn metall. Problemet er bare at gipsplater inneholder papir. Papir er et organisk materiale som brytes ned når den ligger på deponi og som dermed kan forurense både vann og luft. Det som er vanskelig er å skille ut papiret.

Løsningen ble å sette opp en gipsgjenvinningsfabrikk, sammen med en teknologipartner fra Canada. Nå tar vi inn halvparten av alt gipsavfallet i Norge, gjenvinner det, og sender 90% av gipspulveret tilbake til produksjon av nye gipsplater.

For å lykkes er vi nødt til å produsere en resirkulert råvare som har like høy kvalitet, og til en pris som ikke er høyere, som den råvaren som hentes ut fra gruvene.

Norsk Gjenvinning har satt i gang en rekke innovasjonsprosjekter. Hvordan jobber dere med utvikling av nye forretningsmodeller?

— Det viktigste vi jobber med er å utvikle nye løsninger hvor resirkulerte råvarer kan anvendes bedre. Finne løsninger som styrer materialer vekk fra deponiene og vekk fra forbrenningsovnene. Et eksempel er gamle vinduer, som det finnes mye av. Tidligere var den eneste løsningen å brenne disse i spesialovner, fordi de inneholder miljøgifter.

Det vi så var at vi har en råvare — glass — som kan utnyttes mye bedre enn å brennes opp og bli til aske på deponi. I tillegg hadde vi Glava Isolasjon som kunde, der den viktigste innsatsfaktor i produksjon er glass. Ved å se på verdikjeden fra ende-til-ende, fant vi en posisjon som vi kunne ta. Vi satte opp et glassknuseanlegg i Fredrikstad hvor vi knuser vindusglasset til et glasspulver etter spesifikasjon fra Glava, før vi kjører det til fabrikken deres i Askim, hvor det resirkulerte glasspulveret erstatter en tredel av deres råvarebehov i produksjon av glassull. Da har vi erstattet glass som de tidligere importerte fra Sør-Europa.

Så svaret på spørsmålet ditt er samarbeid i verdikjeden. Når vi jobber med innovasjon så prøver vi å matche den råvaren vi har med et mulig behov noen har, men som de kanskje ikke vet at de har selv.

Hvordan kan bærekraft være en innovasjonsdriver?

— Et eksempel som viser dette er at jeg fikk en e-post fra en av de største byggherrene i Norge som sa at de hadde fått med seg at vi hadde satt opp en fabrikk som gjenvinner gips, og ville vite hvor høy andel resirkulerte innsatsfaktorer de kunne kreve av sin gips-leverandør. Det er veldig kult.

Som produsent har du ikke noe valg hvis din største kunde sier at du må bruke resirkulerte innsatsfaktorer. Vi rådet dem til å sette kravet til minimumsandelen på et nivå i dag, og deretter øke andelen år for år. Da skaper man en innovasjonsdriver. Hvis kriteriet er 20% i dag men de store kundene sier at om 4 år skal det være 40%, så har du et tydelig insentiv for å utvikle deg videre — i en mer bærekraftig retning. Det betyr også at vi i Norsk Gjenvinning kanskje må levere en enda bedre råvare om 4 år, men da stimulerer du igjen til ytterligere samarbeid i verdikjeden.

Hvor bør selskaper som ønsker å gjøre sin forretningsmodell mer sirkulær starte?

— Det kommer veldig av type selskap, og det avhenger av hvordan man klarer å tilpasse løsningen. Hvis det er et selskap innen handel og kontor, så er svaret noe helt annet enn hvis det er en materialprodusent eller en byggherre.

Dersom motivet er å få mer ut av eget avfall, eller kanskje å benytte avfallsbaserte råvarer i egen produksjon, så må man starte med å stille de riktige spørsmålene. For det handler om kunnskap. Hvis du ikke er bevisst, så vil du spørre oss og konkurrentene våre, hvor det koster minst å levere avfallet. Du velger løsning basert på den som har lavest kostnad per kilo avfall. Da har du stilt feil spørsmål! Det som koster mest er å levere er restavfall. Så det å sortere, det lønner seg. Prisen for en helhetlig avfallsløsning handler derfor om mye mer enn pris per kilo. Derfor jobber vi mye med kundene våre for å hjelpe de å redusere avfall, redusere antall transporter eller øke sorterings- og gjenvinningsgraden deres. Vi jobber i og med alle sektorer, noe som gjør arbeidet veldig interessant.

Akkurat nå utforsker vi digitale løsninger, som for eksempel skal hjelpe kundene våre med sortering. Hva om det dukker opp informasjon på veggen om hva som skjer med det avfallet du sender fra deg, når du lukket opp avfallsbeholderen? Vi tror det er viktig å fortelle kunder hva som skjer med avfallet og hva det kan brukes til i fremtiden. Kunnskap skaper bevisstgjøring.

Vårt bidrag har tradisjonelt vært infrastruktur og kunnskap rundt det, men jeg tror at i fremtiden vil kompetanse om materialer, kompetanse om resirkulering, kompetanse som hva som foregår i verdikjeden bli en mye mer salgbar “vare” enn det har vært til nå. Vi har f.eks etablert et rådgivningsselskap, REvise AS, som har fremtiden foran seg.

Kundene er opptatt av at det skal være minst mulig avfall, og det er jo litt motstridende med vår tradisjonelle forretningsmodell, som er basert på å håndtere mest mulig avfall. Men vi ser ikke på det som en konflikt. Vi tenker at vi må hjelpe kundene våre med avfallsminimering og med sortering. Hvis vi klarer å sortere alt avfallet slik at det ikke er noe restavfall igjen, så kan vi både gjenvinne alt avfall, samt at vi kan lettere se hva slags avfall som produseres slik at vi kan stille spørsmål ved hvorfor det er nødvendig. Hvorfor er det så mye trevirke i avfallet på en byggeplass for eksempel. Det kan være trepaller fra Kina eller engangsinstallasjoner som rekkverk osv. Den innsikten kan vi bruke til å forbedre kundenes bestillinger. Kanskje kan rekkverket leases isteden?

Spennende at dere hele tiden er på jakt etter nye forretningsmodeller. Tror du kundenes etterspørsel etter gjenvinning er fra et ønske om å være mer bærekraftig?

— Det er helt klart fordi de har ambisiøse miljømål, men det er også fordi de ser at det gir dem økt konkurransekraft. De ser at morgendagens kunder og investorer er opptatt av det. Så det er også kommersielt drevet.